Alt avfall som legges på deponi skal basiskarakteriseres av avfallsprodusent før avfallet leveres til deponi. Denne prosessen kan deles inn i fire steg.

Hvis du lurer på hva basiskarakterisering er, kan du lese mer om det her.

Steg 1 – Vurdering av om avfallet kan deponeres

Det første man må gjøre, er å vurdere om avfallet kan deponeres. Det er ikke alt avfall det er tillatt å deponere, blant annet på grunn av innholdet av biologisk nedbrytbart materiale eller helse- og miljøfarlige stoffer som kan spres til omgivelsene. Det er dessuten beskrevet i avfallsforskriften at alt avfall i utgangspunktet skal behandles før deponering. Sortering, kverning og forbrenning er eksempler på behandling av avfall. Hvis avfallet kan deponeres, må det avgjøres hvilken deponikategori avfallet faller inn under. Kriterier og grenseverdier for hvilke typer avfall som tilhører de tre ulike deponikategoriene er beskrevet i avfallsforskriftens kapittel 9, deponering av avfall.

Steg 2 – Klassifisering og karakterisering av avfallet

Når man har foretatt en vurdering av om avfallet kan deponeres, skal avfallet klassifiseres og karakteriseres med mål om å beskrive avfallet best mulig. En viktig del av klassifiseringen er å tilegne avfallskoder til avfallet, slik at alle involverte vet hvilket avfall det er snakk om. I Norge benyttes en sekssifret EAL-kode i tillegg til et firesifret avfallsstoffnummer (fra NS 9431). Det skal også samles inn opplysninger om avfallets opprinnelse (hvor avfallet kommer fra, hvem som har produsert avfallet, hvilken prosess avfallet har gjennomgått) og informasjon om avfallets lukt, farge og konsistens. Videre skal det gjøres en vurdering av om avfallet må prøvetas for å avgjøre om det er farlig avfall eller ikke.

På bakgrunn av klassifisering og karakteriseringen kan man avgjøre om avfallet er farlig avfall, ordinært avfall eller inert avfall.

Steg 3 – Prøvetaking og analyse

Hovedregelen er at avfall til deponi skal testes, for å se hva som skjer med avfallet over tid. Ved krav om testing undersøkes det i hvilken grad ulike tungmetaller kan spres til omgivelsene fra avfallet. Innholdet av karbon blir også målt, for å vurdere om avfallet er biologisk nedbrytbart.

Det finnes likevel unntak der det ikke stilles krav til testing, som er beskrevet i avfallsforskriftens kapittel 9. Dette gjelder blant annet ordinært avfall som skal legges på deponi for ordinært avfall, og rene fraksjoner med inerte materialer som murstein, glass og keramikk. Det stilles heller ikke krav til testing av stabilt ikke-reaktivt asbestavfall som ikke inneholder andre farlige stoffer enn bundet asbest, da det er kjent at dette er farlig avfall og skal legges i egen deponicelle.

Steg 4 – Dokumentasjon

Opplysningene som innhentes når man utfører basiskarakteriseringen sammenstilles i et dokument som står som et sammendrag fra basiskarakteriseringen. Flere deponier har egne, elektroniske versjoner, så ta kontakt med deponiet før levering. Deponiet skal uansett kontaktes i forkant for å sikre at de har kapasitet og tillatelse til å ta imot avfallet. Sammendraget skal fylles ut før levering, og leveres til deponiet sammen med avfallet. Driftsansvarlig ved deponiet skal oppbevare et eksemplar av sammendraget i hele deponiets levetid, inkludert etterdriftsfasen.

Ønsker du å lære mer om deponering av avfall og basiskarakterisering? Nomiko holder både fysiske og digitale kurs. Les mer her.